I 1999 startet studenten Ian Clarke utviklingen av en programmvare for bruk på Internett. Alle brukere av denne programmvaren som er koblet til Internett, er en del av et sub-nett, kalt Freenet. Denne lar deg publisere og motta informasjon fra Internett uten frykt for sensur. For å oppnå denne friheten er nettverket fullstendig desentralisert og utgivere og brukere av informasjon er anonyme. Kommunikasjon gjennom Freenet er kryptert og gjør det dermed svært vanskelig, om ikke umulig, å finne ut hvem som etterspør informasjon og med hvilket innhold. Brukere bidrar til et desentralisert nettverk ved å tilby sin Internett-forbindelse og deler av datamaskinens ressurser for lagring av informasjon. Ulik tidligere fildelings-teknologi, lar ikke Freenet brukeren bestemme hvilken informasjon som lagres på datamaskinen. Istendenfor er det popularitet som avgjør hvilken informasjon som lagres eller forkastes. Lagrete filer er også kryptert for å minimere sannsynligheten for sensur.
Freenet brukes verden over for distribusjon av sensurert informasjon, særlig i Kina og Midt-Østen. Ytringsfriheten blir ansett å være den mest grunnlegende menneskeretten hver enkelt av oss har. Men i alle land over hele verden, prøver statsapparatet i mer eller mindre grad å påvirke hvilken informasjon innbyggerne får tilgang til. TV, Aviser, Internett og skoler blir påvirket igjennom lover og regler eller gjennom eierskaps- og proffittinteresser. Gjennom slik sensur av informasjon krenkes utgiverens ytringsfrihet. Utgiverens ytring når ikke mottagern pga. sensur i det medie utgiveren benytter seg av. Så vi mennesker har en begrenset ytringsfrihet, dvs. ingen ytringsfrihet. Fordi frihet er aldri begrenset, det ligger i ordet.
Medier påvirker ikke bare våre meninger om ting, men også, og i mye større grad, de ting vi er opptatt av. Om en gruppe mennesker er opptatt av det samme, danner det en slags enighet, og meninger om ting varierer ikke i særlig stor grad. Men vi mennesker kan selv bestemme hvilke medier vi benytter oss av og vi kan filtre ut informasjon etter våre kriterier og interesser. Og vi kan være kritiske til all informasjon som er tilgjenglig for oss. Men om ikke informasjon er tilgjenglig kan ikke vi bli påvirket av det. Den som kontrollerer medier og dermed informasjon vi har tilgang til, stiller seg i en posisjon der dem subjektivt bestemmer hva vi få høre, se eller lese. Det vi mennesker ikke vet om, kan ikke oppta oss. Men om vi mistenker at informasjon blir tilbakeholdt, vekker det nysjerrigheten i oss. Selvom vi ikke vet på hvilken måte informasjonen vil påvirke oss, så vil vi gjerne få tilgang til den. Myndigheter er klar over dette og utgir derfor informasjon om hvilken informasjon som blir tilbakeholdt. Men dette gjøres kun for å tilfredstille nysjerrigheten til innbyggerne og informasjonen fra styresmaktene er en subjektiv fremstilling av det sensurerte.Men om vi så ikke har ytringsfrihet, hva da? Er det bra at styresmakter kontrollerer informasjonsflyten i et land, eller skal vi alle kunne publisere hva vi måte ønske, som i Freenet? Det finnes nok ikke et fasitsvar på det. Om jeg velger å ikke fortelle min datter om et grusomt mord i Sverige, er det også en form for subjektiv sensur. Dette fordi jeg har lyst å påvirke henne på en oppbyggende måte og fordi jeg mener hun ikke er fornuftig og kritisk nok til å håndtere informasjonen. Styresmakter gjør ofte det samme og har sine grunner til sensur av informasjon. Medie-sensur med etiske og sosiale baktanker er derfor positiv, dersom den kan forebygge uro eller ustabilitet i et land.
Den som sensurerer eller den som publiserer har et stort ansvar, da all informasjon vi mottar påvirker oss mennesker. Men også vi mottagere har et ansvar om å være kritiske til all informasjon som er tilgjenglig for oss. Om vi ikke er fornøyd med den informasjon vi får presentert kan vi velge å ikke benytte oss av dette mediet, eller om vi ikke liker styresmaktenes sensur kan vi ofte velge å bo i et annet land, eller vi kan gi utrykk for vår uenighet og publisere vår mening. Men dette blir desverre også ofte sensurert. Dermed er man maktesløs, ovenfor en restriktiv statsmakt. Freenet gir her alle mennesker med tilgang til Internett, muligheten å publisere og motta informasjon uten å måte frykte sensur eller straffeforfølgelse.I Freenet underligger informasjonen kun utgiverens sensur. Og i Freenet er teknisk sett alle brukere også utgivere, da allt Freenet-innhold ligger spredd på alle brukeres datamaskiner i kryptert form. Dermed har hver bruker av Freenet-programvaren det samme ansvaret som globale medier har. Brukerne er like forskjellig som verdens befolkning og det finnes derfor både positiv og negativ påvirkning i Freenet. Hva som er bra og hva som er dårlig påvirkning er et definisjonsspørsmål, og vi mennesker har en svært varrierende oppfatning av etikk. Men vi kan vel si at konstruktiv informasjon er positiv, og destruktiv informasjon er negativ påvirkning. Som med andre medier har også brukeren av Freenet et ansvar om å være kritisk til all tilgjenglig informasjon, fordi all mottat informasjon påvirker menneske i mer eller mindre grad.\r\n\r\nFordi Freenet er optimalisert for den mest populære informasjon, sensurerer Freenet seg selv ved å “glemme” informasjon med liten interesse i bruker-gruppen. Den anarkien som eksisterer i Freenet gjenspeiler derfor samfunnet globalt. Å forby eller “bekjempe” Freenet ville vært det samme som å medisinere et symptom, og også skape enda mer oppmerksomhet og nysjerrighet rundt Freenet. Sykdommen ligger i det globale samfunnet. Materiell realitet, økonomisk urettferdighet, filosofisk og etisk vranglære skaper rom for psykopati og uro i verden. Dette gjenspeiler seg også i store deler i informasjonen som er tilgjenglig i Freenet.
Freenet kan bidra til å skape et mer realistisk bilde av verden. I innholds-fortegnelser i Freenet ligger kontroversiell informasjon ved siden av balansert informasjon som skal skape en slags mottvekt. Dette styres av utgiverne av disse innholds-fortegnelsene, også kalt indexer og det finnes vel ca. 4 av disse. Disse har sin egen etikk som kan karakteriseres som fritenkende og objektiv. Derfor kan Freenet bidra til en mer global oppfatning av verdens problemer og behov men også øke vår tilgang til sensitiv informasjon som tidligere har vært forbeholdt politi eller styresmakter.
Selvom Freenet per i dag er anonymt, pga. kryptering og desentralisering av nettverket, er det bare et spørsmål om tid og ressurser før utgivere av uønsket informasjon kan spores og straffeforfølges. Men siden Freenet er i sin startfase og ikke er lett å bruke, om man ikke har data-kunnskaper eller mye tålmodighet, så har ikke programvaren skapt mye debatt rundt om i verden. Utviklerne til Freenet har lenge annonsert en stabil programvare som skal være enkel i bruk, og dermed også få en større bruker-gruppe. Kanskje dette vil føre til en internasjonal debatt om ytringsfrihet og hvem som har rett til å kontrollere og styre Internett. Rent teknisk sett er det i dag USA alene som styrer all trafikk på Internett, ved å ha de såkalte ’Root-serverne’ på amerikansk jord. Amerikanske myndigheter har lenge ville overføre kontrollen til et internasjonalt organ, men dette ble nylig stoppet av Bush-administrasjonen. Ingenting er umulig, gjelder i hvertfall i IT-verdenen.
Men alikevel mener jeg at ytringsfrihet og dermed tilgang til all tilgjenglig informasjon uten sensur er viktig for oss kritiske og fornuftige mennesker, og følger derfor med i nyhetene om Freenet og støtter utviklernes arbeid.
