Det begynte for syv år siden da tyskeren Sebastian Heine, dengang 15 år gammel, ved å lese Homer på originalspråket, oppdaget at gresk er i slekt med sanskritt. Dette vekket hans nysgjerrighet og han lærte sanskritt. Det fortsatte med at han lærte 3 eller 4 nye språk årlig. Han syntes dette var mer spennende enn å feste med sine klassekamerater. “Nei, et geni er jeg ikke!“, sier Sebastian Heine som nå studerer indogermanistikk ved Universitetet i Bonn. “Det er flid – jeg pugger gloser daglig, jeg gjentar daglig grammatikken.” legger han til.
Språkene er hovedsaklig fra midtøsten og mellomøsten, og er: Gammelpersisk, Avestisk, Pahlavi, Baktrisk, Sogdisk, Sakisk, Pashto, Parachi, Ormuri, Wakhi, Yaghnobi, Sanglichi, Ishkahmi, Ossetisk, Yidgha-Munji, Urdu, Hindi, Farsi, Panjabi, Sindhi, Kurmandshi-Kurdisk, Baluchi, Sanskritt, Pali, Gandhari, Latin, Gresk, Gammelirsk, Mellomkymrisk, Gotisk, Usbekisk, Arameisk, Arabisk, Fransk og Engelsk. Hans siste avhandling var om “Verbet i Pashto”, hans favorittspråk. Han betegner den som et mosaikk av hele det menneskelige liv: “Pashto er søt og samtidig drøy. Det kan være utrolig finfølende og på den andre siden veldig hard og mannlig. Pashto lever, det skriker, det gråter, det gleder seg, det stønner, det dør.” sier studenten.
“Afghanistan hadde vært en drøm for meg som vitenskapsmann“, sier Heine. Igjen lyser øynene opp. “Opparbeide dialektene, språkene, som det ikke finnes noe grammatikk for ennå, eventyrene, sagaene, diktene – det hadde vært utrolig fristende.” Han håper at den politiske situasjonen snart roer seg, slik at han kanskje kan lære og forske ved Universitetet ved Kabul.
