Takk, jeg lever

Jeg så en utrolig bra film. “Du levande” het den fra den svenske mesterregissøren Roy Andersson. Man blir glad av å se den, gjennom å se seg selv og sitt liv i forhold til filmens karakterer. En tragi-komedie på sitt beste kan man si. “Istedenfor konvensjonell historiefortelling består ”Du levande” av en rekke tablåer, som viser situasjoner fra den menneskelige tilværelse: skuffelser, lengsler, sorg og glede, møter, tanker og drømmer.” skriver NRK. Dagbladet gir filmen terningkast seks og skriver: “«Du levande» kan lett få beskrivelsen et mesterverk. Flere norske kritikere har allerede felt den dommen. For meg føles filmen mer som en mesters verk.”

Filmen kan anbefales for alle som liker filmer med et budskap, men samtidig gir deg en god følelse. En skikkelig feel-good film. Jeg forstår filmen også som en kritikk mot den sosialistiske drømmen mange har. Det at vi alle skal være like, og at mennesker dermed blir passivisert. Lyssettingen i filmen og fargeinntrykk vekker hos meg assosiasjoner til tidligere østblokk-land. Mennesker lever i en trist tilværelse og ser ikke mulighetene som byr seg. Alle har liksom gitt opp livet. Det livet vi kjenner ihvertfall. Det er vel derfor vi blir så glad av å se den, fordi man ser hvor godt vi har det. Og hvor fargerik og levende vår hverdag er. Det er den første filmen jeg har sett av Roy Andersson, men det skal ikke være den siste.