Har du noengang lurt på hvordan det må være å ikke kunne lese og skrive? Mange sier vi idag lever i et informasjons- eller kunnskapssamfunn og store deler av informasjon foreligger i skriftform. I tillegg foregår mye av kommunikasjon skriftlig, i form av SMS eller epost. Å stå utenfor denne bokstavkulturen er derfor utvilsomt ikke bare enkelt. Selv om noen til tider ønsker å nettopp gjøre det. Likevel er det idag mange i vårt siviliserte samfunn som kan hverken lese eller skrive. Hvordan er deres liv i forhold til vårt rike liv?
For bedre å forstå dette dilemmaet la oss for eksempel ta en jente jeg kjenner som er analfabet. Kan det kalles dilemma i det hele tatt? Møter du henne så vil du fort merke at hun slettes ikke savner å kunne lese eller skrive. Hun påstår til og med at hun klarer å skrive navnet sitt. Men det blir som regel en ring og noen andre utydelige former som ikke ligner bokstaver. Likevel lar hun ikke dette gå utover selvtilliten hennes og hun er overbevist om at dette skal vise navnet hennes i skriftform. Hun er svært fornøyd med seg selv og savner ikke å være dannet. Om vi kjører forbi en Ikea-butikk så roper hun ut: “kea”, så kanskje hun kan lese likevel men vil ikke skryte av det. Men hun kjenner nok bare igjen logoen som nettopp består av fire bokstaver. Til tross for hennes analfabetisme er hun svært interessert i litteratur. Hun blar igjennom bøker og snakker med seg selv om hva hun tror boken forteller. Riktignok ser hun på bildene, uten de er hun lite interessert i boken. Selv om hun er analfabet sier mange som møter henne at hun er en klok jente. Hun lever på en måte i sin egen verden utenfor vår virkelighet. Likevel er hun en del av vår felles virkelighet og virker svært så fornøyd med livet som det er. Spør du henne om hun har lest avisen idag så stiller hun seg uforstående til det. I aviser er hun ikke interessert. Men Dagsnytt ser hun på og foretrekker der bilder av glade mennesker eller lekende dyr. Krigen i Irak har hun ingen formening om ettersom hun ikke helt vet hva krig egentlig er. Men slemme mennesker liker hun ikke. Så hun er nok imot krigen vil jeg tro. Noen vil kanskje kalle det en funksjonshemning å være analfabet, likevel er det ingen hittil som har forventet at hun burde kunne lese og skrive. Hun er bra nok som hun er. De fleste som møter henne blir fort glad i jenta og få tenker på det hun ikke kan.
Likevel er jeg trygg på at denne jenta en dag vil være dannet og vil se tilbake på nåtiden med et smil og tenke hvor barnslig hun hadde vært. Her må det også nevnes at hun idag er tre år gammel.
