Jeg er litt redd for døden. For meg er den noe fjernt. Men samtidig noe uunngåelig og skremmende. Og noe jeg aller helst vil slippe å tenke så mye på. Spørmålet som tvinger seg på i den sammenhengen er hva som kommer etter døden. Er det slik dualistene vil påstå, at vår sjel lever videre, eller skal vi holde oss til det vi kan forklare med naturvitenskapelige metoder?
Om jeg hadde vært nærmere døden, ville jeg kanskje hatt et mer fundamentalt synspunkt på liv, død, eksistens og sånt. La oss si jeg er en ung palestinsk mann som bor på Gaza-stripen, eller jeg er en gutt født under tredveårskrigen på 1600-tallet. Stadig hører jeg om venner og bekjente som er omkommet. Noen ganger treffer det også min nærmeste familie. Og en gang kan det være min tur. Da hadde også jeg vært nødt til å ta stilling til mitt forhold til døden og meningen med det hele. Dødsangst er et gjennomgående tema i barokklitteratur. Angsten for å møte den endelige dommeren var utbredt. Han som avgjør om du har fortjent en plass i himmelen eller for all evighet blir pint av satan i helvete. Folk på den tiden levde i en religiøs virkelighet med livets forgjengelighet for øynene. Samtidig flyktet de inn i en overdådig livsnytelse. Horaz’ sitat «Carpe diem», lev livet mens du har det, ble hyllet som et ideal. Hele det 17. århundre var preget av uroligheter og store omveltninger. Døden var aldri langt unna, og vissheten om den var i alles bevissthet.
Hvordan jeg ville opplevd den religiøse forklaringsmodellen i barokken, lurer jeg på. Jeg ville nok ikke hatt mulighet for å slippe unna den. Rettroenhet ville blitt påtvunget meg med makt. Jeg ville opplevd Gud som en far som sier til gutten sin, at gjør akkurat som jeg sier ellers putter jeg deg i peisen. Men faren elsker likevel gutten sin over alt. Og hva faren sier og mener, blir formidlet gjennom mellommenn. Det er ikke alltid så klart for den lille gutten hva faren egentlig vil. Men salmer og lovprisninger setter faren i hvertfall pris på, det er også mellommennene enige om. Kanskje jeg ville funnet trøst i Salmenes bok: «Om jeg enn skulde vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt; for du er med mig, din kjepp og din stav de trøster meg». Hadde det bare ikke vært forbundet med dødsstraff å skifte konfesjon, hadde jeg kanskje blitt protestant, for i det minste å prøve å snakke direkte med min Gud.
Litt heldigere hadde jeg vært et århundre senere. Jeg ville hatt mulighet til å tilegne meg mengder med kunnskap. Nå ble det å gå på skole mer vanlig, og jeg ville kanskje ha prøvd å forstå hva andre før meg har tenkt om livet og dets mening. Oppmuntret av Descartes’ tro på egne tanker, hadde jeg søkt etter svar. Kanskje jeg var så heldig å komme over Dantes Gudommelige komedie. Den hadde gjort meg så nysgjerrig på hva fritenkende mennesker skrev tidligere, at jeg noen år senere ville ha kommet over et oppslagsverk med sitater fra gamle greske og romerske filosofer. «Døden setter oss igjen i den tilstanden av ro vi befant oss i før vi ble født. Syns noen synd på den døde, må han også synes synd på de ufødte.», skrev Seneca. Den greske tenkeren Arkesilaos kom til en enkel, men dyp innsikt når han skrev: «Blandt alt man opplever som vondt, er døden det eneste uten smerter når den er kommet og kun bedrøver sålenge den ikke er der». Og kanskje jeg kommer til en viss ro når jeg fordøyer Sokrates’ sitat om døden: «Ingen kjenner døden og ingen vet om den ikke er den største lykke for et menneske». Når jeg så på mine gamle dager hører et av mine barn fortelle om den unge tyske dikteren Goethe, får jeg en visshet om at livet har en mening. Livet er vakkert selv om det kan være smertefullt og trist. Og meningen med det, må være å leve det. Jeg blir styrket i min tro av å høre på Mozarts symfonier og føler en trygg ro når jeg nærmer meg døden.
Idag er det ikke overgangen fra barokk-tenkning til opplysningsfilosofi som skaper de største konflikter. Men likevel kan vi se barokkens etterkommere skape en viss uro i det moderne vitenskapelige miljø, de kaller seg kreasjonister. Dette er religiøse som ikke kan gi slipp på idéen om en skaper. Og grunn til bekymring er det kanskje når elever i Texas idag lærer at evolusjonsteorien er dårlig dokumentert og når den bibelske skapelsehistorien er pensum i naturfagundervisningen.
Det er ting vi ikke er istand til å forstå, og de behøver vi kanskje heller ikke å prøve oss på. Det er så mye synlig og erfarbart som kan utforskes. Kanskje vil vår art etterhvert utvikle en intelligens eller noen sanser, som hjelper oss å komme til en dypere forståelse av meningen med eksistensen vår. Enn så lenge har vi muligheten til å la være å presentere spekulasjoner som sannhet. Mange religioner har en oppfatning om vår eksistens, og ofte hevder de å ha enerett på sannheten. Da Spinoza kom ut med sin egen forståelse av Gud, ble han utestengt fra sin jødiske menighet. De viste liten forståelse for hans dog vakre tanke, at Gud er i alt og alt er i Gud.
Det moderne mennesket har på mange måter fjernet seg fra døden. Flere generasjoner, deriblant min, er ikke vant med å ta avskjed med de døde ved likskuing. Kanskje også som en reaksjon mot 1900-tallets overflod av død, ble den tabuisert. Likevel har den amerikanske tv-serien Seks fot under blitt svært populær, selv om man i hver eneste episode får et nært møte med døden. Det kan tyde på at folk idag føler et behov for å ha en mer bevisst holdning til døden. Og også gjerne ære den døde med en ekstravagant likkiste. Det er heldigvis andre tider idag enn da den østerrikske keiseren Josef II, som en del av rasjonaliseringen, ville avskaffe all begravelsespump. Mozart ble derfor begravet i en enkel trekiste i en massegrav. På den andre siden, når utgiftene og arbeid i forbindelse med begravelse av de døde kommer på høyde med egyptisk høykultur, er det nok lurt å rasjonalisere for å unngå samfunnets undergang.
Noen hjerneforskere ser idag for seg en måte vi kan leve evig på, ihvertfall teoretisk. Isåfall blir kanskje også likkister overflødig. Det skal skje ved at vi laster ned hele vår bevissthet til en datamaskin. På den måten kan vi leve sålenge strømmen er på. Først må man kartlegge hele hjernestrukturen. Detaljene om hvordan millioner av neuroner er koblet sammen og styrken på hundre billioner synapser, må overføres til en harddisk. Også andre viktige ting som proteinenes og hormonenes virkning på hjernen, må det taes hensyn til. Bevisstheten som på den måten simuleres, skal kunne inneholde alle minnene våre. Og også være i stand til å lage nye minner. Dette er selvsagt utopi. Idag er vi teknologisk ikke istand til å prosessere slike mengder med data, og vår kunnskap om hjernen er begrenset. Likevel skal det på den måten være mulig å unngå døden en gang i fremtiden, skal vi tro forskerne. Men hvorvidt man kan kalle det et menneskeliv, gjenstår å se. Døden vil fortsatt være der, om enn i noe forandret form. Og redselen for at prosessoren krasjer eller at harddisken skal slutte å svinge, vil sikkert være en del av vår digitale bevissthet. Ikke minst, om vi har betalt strømregningen, blir til et livsviktig spørsmål.
Jeg ser mange fordeler i det å ha min egen død for øyne, og lurer på hvordan jeg ville opplevd å få beskjed om at jeg kun har kort tid igjen å leve. Idag kan vi forutse døden på en mer pålitelig måte enn på 1600-tallet. Likevel lurer jeg på om ikke vi idag blir mye mer sjokkert over vår egen dødelighet. Vi har mer overskudd til å reflektere over døden og meningen med det hele. Og døden, og dermed også livet, kan lett fremstå som noe meningsløst. Idag hjelper psykologer og filosofer oss til å omgås med den eksistensielle angsten. Ikke for å gi oss alle svar, men mer for å reflektere over hvorfor vi føler behovet for å få svar. Jeg har ingen anelse om hvordan jeg ville reagert på å få min livstid forkortet med mange tiår. Men det er ikke usannsynlig at jeg hadde blitt mer bevisst på livet og mitt virke i det. Jeg behøver kanskje ikke å være redd for døden og tanken på den. Døden kan føles uutholdelig når den treffer en av mine nærmeste. Jeg vil ikke miste de jeg er glad i. Og jeg vil leve lenge med god helse og med godt mot. Likevel hører døden med til det vi kaller livet.
Det er nok ingen ulempe å være seg sin egen dødelighet bevisst. Den møter oss alle, før eller siden. Tanken på døden kan hjelpe oss å handle i overensstemmelse med vår tro eller livsfilosofi. Kanskje også tanken på den kan hjelpe oss å omfavne livet, sålenge vi har det. Det er heller usannsynlig at vi møter en umenneskelig dommer etter vår død, slik mange religiøse tror. Etter siste åndedrag er vi nok kun dødt organisk materiale. Akkurat som en flue vi slår ihjel. Vår bevissthet dør sammen med vår hjerne, så sant vi ikke har tatt en sikkerhetskopi. Det er ikke unaturlig at jeg føler redsel for noe så ukjent som døden. Døden kan jeg ikke gjøre noe med. Men mitt forhold til den derimot, kan jeg gjøre mye med. Jeg kan respektere døden som det verdige motstykke til livet. Og jeg kan akseptere døden som det uunngåelige og fremmede den er. Og fremfor alt, døden kan hjelpe meg til å sette pris på livet.
